absorbasjonsteknikk

Absorbasjonsteknikk betegner metoder og prosesser som utnytter absorpsjon—dvs. opptak av energi, bølger eller stoffer—for å oppnå et ønsket teknisk resultat. Begrepet dekker flere fagfelt, blant annet akustikk (lydabsorpsjon), optikk og elektromagnetisme (lys- og strålingsabsorpsjon), kjemi (gass- og væskeabsorpsjon) og termodynamikk (absorpsjonskjøling).

I praksis varierer teknikkene med formål. Akustiske løsninger bruker porøse materialer, paneler eller resonatorer for å dempe refleksjoner og redusere etterklang. I kjemisk industri benyttes væskeabsorbere og tower-kontaktorer for å fjerne forurensninger fra gassstrømmer; her skilles fysisk absorpsjon (oppløsning uten kjemisk binding) fra kjemisk absorpsjon (reaksjon med absorbenten). Innen spektroskopi måles absorpsjon for å identifisere og kvantifisere stoffer ved hjelp av karakteristiske absorpsjonsspektra.

Teknisk karakterisering skjer ofte ved hjelp av parametere som absorpsjonskoeffisient, absorbans eller frekvensavhengig absorpsjonsgrad. Valg av materiale og metode påvirkes av faktorer som selektivitet, kapasitet, regenererbarhet og miljøforhold. Fordeler ved absorbasjonsteknikker inkluderer høy effektivitet og mulighet for selektiv fjerning eller sensormåling; begrensninger kan være metningsproblemer, energibehov ved regenerering og korrosjon.

Absorbasjonsteknikk er tverrfaglig og brukes i byggakustikk, miljøteknikk, analytisk kjemi, prosessindustri og energiteknologi.