væskeabsorpsjon

Væskeabsorpsjon beskriver prosessen der en væske tas opp av et materiale eller en struktur og bindes innenfor porer, fibre eller molekylære nettverk. Begrepet omfatter både fysisk opptak via kapillærkrefter og diffusjon, og kjemisk eller molekylær binding som ved hydrofile polymerer.

I natur og biologi forekommer væskeabsorpsjon i mange sammenhenger: planter absorberer vann gjennom røtter ved osmose og kapillærtransport, tarmkanalen absorberer næringsstoffer og væske ved aktiv og passiv transport, og hudens permeabilitet styrer opptak av visse stoffer. Forskjellen mellom absorpsjon (inntak i materialet) og adsorpsjon (binding til overflaten) er viktig i tekniske anvendelser.

Materialegenskaper som porøsitet, porefordeling, overflateareal og kjemisk affinitet for væsken bestemmer absorpsjonsevnen. Temperatur, trykk og væskens viskositet påvirker hastighet og kapasitet. Superabsorberende polymerer, cellulosebaserte materialer og hydrogel brukes der høy absorpsjon er ønsket.

Måling av væskeabsorpsjon kan gjøres ved vektøkning (g/g), absorpsjonshastighet eller gjennom kapillærstigning. Anvendelser inkluderer hygieneprodukter, sårbandasjer, jordforbedring i landbruk, oljebekjempelse og industriell filtrering. Kunnskap om væskeabsorpsjon er også sentral for materialutvikling og miljøstyring, spesielt ved håndtering av forurensninger og vannforvaltning.