Vitenskapsrevolusjonen

Vitenskapsrevolusjonen, eller den vitenskapelige revolusjonen, betegner en langvarig forandring i Europa fra omtrent 1500 til 1700-tallet som omformet naturfilosofi til moderne vitenskap. Den innebærer et skifte i hva som teller som kunnskap, hvordan kunnskap søkes og hvordan naturen forstås.

Nøkkelforandringer inkluderer systematisk observasjon og eksperimentering, matematisk beskrivelse av fenomener, og en gradvis frigjøring fra middelalderens autoritetstro i skole- og kirkesystemet. Metodene ble i økende grad empiriske, kontrollerte og testbare, og naturen ble ofte søkt beskrevet som en struktur av lover og mekanismer.

Kjente figurer og milepæler varierer etter disiplin, men inkluderer Nicolaus Copernicus (heliosentrisk modell), Johannes Kepler (lovene om planetenes bevegelse), Galileo Galilei (teleskopobservasjoner og naturfilosofi), Andreas Vesalius og William Harvey (anatomisk forståelse og sirkulasjon), og Isaac Newton (lover om bevegelse og universell tiltrekning). Metodiske bidrag kom også fra Francis Bacon og René Descartes.

Betydning og historiografisk vurdering: Revolusjonen endret filosofi, naturfag, teknologi og utdanning, og den har hatt varig innflytelse på den moderne vitenskapelige tenkningen og samfunnet. Den er imidlertid ikke én ensartet hendelse, og tidsramme og innflytelse varierer mellom land og disipliner. Noen historikere ser den som en gradvis utvikling heller enn et plutselig brudd.

Arven av den vitenskapelige revolusjonen ligger i fremveksten av den empiriske metoden, kvantitativ naturforklaring og den brede vitenskapelige fremdriften, som senere bidro til opplysningstiden, teknologisk utvikling og endret måten mennesket forholder seg til natur og myndigheter.