Velferdsstaten

Velferdsstaten er et system der staten tilbyr og finansierer et bredt spekter av sosiale rettigheter og offentlige tjenester for innbyggerne. Formålet er å sikre inntektssikkerhet, redusere fattigdom og gi like muligheter, uavhengig av individets livssituasjon. I praksis innebærer dette sammenhengende sosiale forsikringsordninger og offentlige tjenester som skal være tilgjengelige for alle eller for en bred gruppe av samfunnet.

De viktigste innslagene er helsetjenester, alderspensjon og annen trygdeordning, sykdom og arbeidsledighetsfordeler, funksjonshemming, barne- og familiepolitikk, samt utdanning og offentlig finansiert barnehage og skolegang. Kompetansen varierer mellom land, men i mange nordiske land er disse rettighetene i stor grad universelle og knyttet til innbyggerstatus.

Finansieringen skjer primært gjennom skatter og sosialavgifter, og ofte gjennom separate trygdeordninger som forsikrer inntektstap ved sykdom, arbeidsledighet eller behov for pleie. Velferdsstaten krever en høy offentlig utgift og tett offentlig-privat samspill for å levere tjenester av høy kvalitet.

I etterkrigstiden ble mange europeiske land enige om å utvide sosiale rettigheter. Den nordiske velferdsmodellen er særlig preget av universelle rettigheter, høye offentlige utgifter og en kombinasjon av generøse ytelser og aktive tiltak for å få folk i arbeid.

Det finnes ulike tilnærminger, fra universelle ordninger til behovsprøvde støttetilbud. Kritikk fokuserer på kostnader, skattenivå og spørsmål om insentiver til arbeid. Fortsatt reformvilje dreier seg om bærekraft, inkludering av innvandrere og digitalisering.

Velferdsstaten forblir en sentral del av samfunnet i mange land og anses å ha betydelig innflytelse på levestandard, sosial likhet og politisk stabilitet, samtidig som den må tilpasse seg demografiske og økonomiske endringer.