arbeidsledighetsfordeler

Arbeidsledighetsfordeler er et begrep som brukes i arbeidsøkonomi og offentlig policy for å beskrive de positive effektene knyttet til arbeidsledighet og tilknyttede trygdeordninger. Begrepet refererer til hvordan inntektssikring og aktiveringspolitikk kan redusere fattigdom og bidra til bedre tilpasning i arbeidsmarkedet, til tross for at ledighet innebærer midlertidig tap av inntekt.

For enkelte kan arbeidsledighetsfordeler innebære inntektsutjevning som reduserer risikoen for fattigdom under overgang til nytt arbeid. Det kan opprettholde kjøpekraft, støtte tid til jobb-søk, omstilling og etterutdanning, og dermed øke sjansene for å finne en bedre passform i arbeidsmarkedet uten å måtte akseptere lavere inntekt ufrivillig.

På makroøkonomisk nivå fungerer slike ordninger som automatisk stabilisatorer: de demper fall i etterspørsel ved å opprettholde husholdningenes kjøpekraft i nedgangstider og dermed bidra til å stabilisere økonomien. Finansiering av disse ordningene skjer ofte gjennom avgifts- eller skatteordninger, og i mange land kombineres ytelsene med arbeidsrettede tiltak.

Utforming av ordningene – hvor mye som utbetales, varighet, og hvilke krav som stilles til aktivt arbeid – påvirker størrelsen på fordelene og avveiningen mellom sikkerhet og incentiver til å komme raskt i arbeid. Ulike land har forskjellige modeller og nivåer av støtte og strenghet.

Kritikere peker på potensielle moralhazarder og lengre ledighetsperioder hvis ytelsene er for generøse eller ikke godt tilpasset arbeidsmarkedet. Forsvarere mener at godt utformede ordninger maksimerer fordelene samtidig som risikoen minimeres. Se også arbeidsledighetstrygd og sosiale sikkerhetsnett.