Uunngåelsesatferd

Uunngåelsesatferd er handlinger som individer bruker for å unngå eksponering for et aversivt stimulus eller en situasjon, med mål om å forhindre ubehag, frykt eller skade. Atferden kan være bevisst eller ubevisst og varierer fra å flytte seg vekk fra en ubehagelig situasjon til å gjennomføre sikkerhetshandlinger.

Atferden deles ofte inn i direkte unngåelse, hvor man unngår selve stimulus, og indirekte unngåelse eller sikkerhetsatferd, hvor man utfører handlinger som midlertidig reduserer frykt eller risiko i situasjonen. Eksempler inkluderer å unngå sosiale situasjoner, å avstå fra aktiviteter som fremkaller frykt, eller å bære beskyttelsesrutiner for å føle seg tryggere.

Mekanismer bak unngåelsesatferd inkluderer operant betinging der unngåelse gir negativ forsterkning ved å fjerne eller redusere ubehag, noe som øker sannsynligheten for at atferden gjentas. Kognisjon og læring spiller også en rolle, der personer utvikler forventninger om farer og lar frykten styre valg. Langvarig unngåelse kan hindres eksponering for fryktede stimuli og bidra til vedvarende angstlidelser eller fobier.

Klinisk betydning må vurderes fordi unngåelsesatferd ofte er kjennetegn på tilstander som spesifikke fobier, sosial angst, panikklidelse og posttraumatisk stresslidelse. Selv om noe unngåelse kan være til nytte i akutte risiko-situasjoner, er langvarig unngåelse ofte maladaptivt og forverrer funksjonstap og livskvalitet.

Behandling fokuserer vanligvis på å redusere unngåelsesatferd gjennom eksponeringsterapi (gradert eller intensivt), kognitiv atferdsterapi og, ved behov, medikamentell behandling som adresserer underliggende angst. Målet er å øke toleransen for frykt og forbedre funksjon i dagliglivet.