Trianguleringer

Trianguleringer er en metode innen landmåling og geodesi der posisjonene til punkter fastsettes ved hjelp av et nettverk av trekanter. Grunnideen er å måle vinkler mellom kjente punkter og å beregne avstander langs trekantenes sider, slik at nye punkter kan fastsettes ut fra et referansenettverk. Dette gir en geodetisk ramme for kartlegging av store områder før tilnærminger som GPS ble tilgjengelige.

Et typisk trianguleringnettverk bygger på en etablert grunnlinje av kjent lengde. Vinklene i hver trekant måles med nøyaktige instrumenter, som theodolitter, og avstander kan måles direkte (tidligere med målebånd, senere med elektroniske avstandsmålere). Ved hjelp av loven om sinus beregnes ukjente sider og posisjoner i hele nettet. Nettverket brukes til å overføre presisjon fra kjente punkter til avsidesliggende punkter og til å skape en koordineringsramme for kartlegging.

Etter hvert som nettverket vokser, gjennomføres ofte en justering av måledata, typisk ved minste firkants-metoden, for å oppnå best mulig samsvar mellom beregnede og observerte verdier. Sluttresultatet omtales som en trianguleringnettverk med feilfordeling og beregnede usikkerheter (feilsløyfer og mangler i closures).

Historisk var triangulering en sentral metode for å kartlegge store områder og å etablere nasjonale geografiske referansesystemer. I moderne praksis har den i stor grad blitt erstattet av satellittbaserte teknikker som GNSS, men trianguleringer består som grunnleggende kontrollnettverk og som del av historisk kartleggingsmetodikk.