Subduksjonssoner

Subduksjonssoner er områder der en tektonisk plate synker ned i mantelen under en annen plate ved konvergerende plategrenser. Ofte er den nedadgående platen en havbunnsplate, men subduksjon kan også forekomme når havbunn møter en kontinentals plate. Når platen synker, danner den dype havbunnsgrøfter og et system som følger platen ned i mantelen, kjent som Wadati-Benioff-zonen, hvor jordskjelv oppstår i varierende dybder.

Subduksjon fører til magmadannelse i mantelveggen når vann frigjøres fra mineraler i den nedadgående platen. Dette magmaet stiger og gir vulkansk aktivitet, ofte i buer over den subduerende plate, slik som Andesbuen og øybuer som Japan og Indonesia. Det utvikles også akkrensjonære planer og endrede geologiske strukturer i overliggende plate. Metamorfose i bergarter skjer i mantelen rundt subduksjonssonene, og vegetasjon og klima påvirkes indirekte gjennom geologisk aktivitet.

Prosesser og konsekvenser: Slabbene kan rulle tilbake eller synke i ulike vinkler, og de fleste subduksjonssoner produserer dypt jordskjelv i Wadati-Benioff-zonen, inkludert megaskjelv. Vulkanismen er ofte ogesittisk til andesittisk i sammensetning. Dette miljøet skaper betydelige farer som tsunamier og sterke jordskjelv, samtidig som det bidrar til dannelsen av ny kontinentalskorpe og fjellkjeder.

Forekomst: Subduksjonssoner finnes langs Stillehavets kant (Ringen av brann) og rundt Middelhavet samt andre regioner med konvergerende grenser. Forskning bruker seismikk, GPS og geokjemi for å forstå mekanismer og risiko.