Språkføring

Språkføring er bevisst og systematisk styring av språkanvendelse og språkstatus i et samfunn, ofte gjennom offentlige og institusjonelle tiltak. Begrepet tilsvarer det engelske language management eller language planning og inngår i feltet språkpolitikk og språktrender. Hovedformålene er å sikre effektiv kommunikasjon, standardisere skriftlig språk, utvikle og vedlikeholde terminologi, beskytte eller revitalisere minoritetsspråk, og å tilpasse språkbruken til samfunnets behov.

Arbeidet deles ofte i tre hovedkomponenter: statusplanning, som bestemmer språket i offisielle domener og i offentlig forvaltning; korpusplanning, som omfatter rettskriving, grammatikk, terminologi og språkvarianter; og utdanningsplanlegging, som sikrer språkopplæring og tilgang til språket i skole og voksenopplæring.

I Norge og andre land har språkføring spilt sentral rolle i å håndtere forholdet mellom standardvarianter og minoritetsspråk, som nynorsk, samisk eller andre morsmål, samt i utvikling av offentlige retningslinjer, ordlister og ordbøker for offentlige etater. Praktiske tiltak inkluderer rettskrivningsreformer, terminologiarbeid i offentlig sektor, utvikling av leksikon og ordbøker, og støtte til språklig mangfold.

Fagfeltet observeres i sosiolingvistikken og språkpolitikk, og står ofte i dialog med utdanningssektoren, offentlig forvaltning og teknologiutvikling. Kritikk peker på risikoen for å favorisere dominerende varianter og undervurdere dialekter og minoritetsspråk.

Se også språkpolitikk, språkplanlegging, språkrettigheter.