Sosialtjenesteloven

Sosialtjenesteloven er en norsk lov som regulerer kommunenes ansvar for å tilby sosiale tjenester til personer og familier som har behov for hjelp og støtte. Loven har som formål å sikre at alle innbyggere får nødvendig bistand for å mestre hverdagen, opprettholde deltakelse i samfunnet og forebygge sosiale problemer. Den vektlegger brukermedvirkning, trygghet og likeverd i møte med tjenestene.

Loven gjelder for kommunene som tjenesteapparat og setter rammer for hvilke tiltak som kan ytes. Kommunene skal gjøre individuelle vurderinger og tilby nødvendige tjenester innenfor ressursrammer, blant annet økonomisk sosialhjelp, bolig- og bosettingstiltak, hjemmebaserte tjenester, avlastning, veiledning, oppfølging og tiltak for personer med funksjonsnedsettelser, rusproblemer eller andre sosiale utfordringer. Den legger også til rette for samarbeid med andre deler av velferdsforvaltningen.

Et sentralt prinsipp er at det skal utarbeides individuelle planer og fattes vedtak om hvilke tjenester som gis etter en vurdering av den enkeltes behov. Brukere har rett til informasjon, medvirkning og innsyn i saker som angår dem. Taushetsplikt og personvern gjelder for opplysninger som innhentes i kontakt med tjenestene, og klageadgang er beskrevet for å utfordre vedtak.

Loven henger sammen med andre sentrale velferds- og helsepolitikklover og innebærer at kommunene samarbeider med statlige myndigheter og andre sektorer. Den opprinnelige loven ble vedtatt i 1991 og har senere blitt endret og tilpasset i takt med utviklingen i velferdspolitikken.