Siktforhold

Siktforhold er betegnelsen for kvaliteten på synligheten i omgivelsene og beskriver hvor godt objekter kan observeres på avstand under gjeldende vær- og lysforhold. Begrepet brukes i meteorologi, transport og navigasjon for å vurdere sikkerheten ved ferdsel og operasjoner. Dårlige siktforhold kan skyldes værfenomener som tåke, nedbør, snø eller forurensning, mens god sikt gir større avstand for å oppdage og identifere objekter.

Sikt måles som horisontal sikt og angis i meter eller kilometer. I luftfart brukes Runway Visual Range (RVR), målt med transmissometre eller forward-scatter meters, og rapporteres i flyværmeldinger. I meteorologi og veitransport omtales sikt ofte som siktforhold i varslings- og trafikkmeldinger, slik at aktører kan tilpasse kjøretøyhastigheter, avstander og operasjoner.

Årsaker til dårlige siktforhold inkluderer tåke (fog), disen, nedbør (regn eller snø), sludd, støv eller røyk fra branner, samt luftforurensning og kraftig luftstrøm. Lysforhold og tid på døgnet påvirker også hvor lett objekter observeres.

Konsekvenser og tilpassing: Dårlige siktforhold reduserer synlighetsavstander og påvirker beslutninger om hastighet, avstand og rutevalg. I luftfart hindrer siktforhold sikker landinger og take-offs uten instrumentbasert navigasjon. I veitransport kreves ofte nedsatt hastighet, økt avstand og ekstra oppmerksomhet. Myndigheter og trafikkontroller bruker varsler og prosedyrer for å håndtere slike forhold.

Observasjoner og varsling: Meteorologiske institutter og luftfartsorganer publiserer siktvarsler og prognoser. Folk oppfordres til å tilpasse kjøring og planlegging etter forholdene, bruke kjøretøyutstyr som lys og viskere, og i luftfart og sjøfart å følge instrumentbaserte prosedyrer og standarder.