Selvrapporter

Selvrapporter er data som innhentes ved at personer selv oppgir informasjon om sin egen helse, atferd, symptomer eller erfaringer. Metoden brukes i mange disipliner, deriblant medisin, psykologi, sosiologi og folkehelse, og kan samle inn data i store befolkningsundersøkelser så vel som i kliniske eller arbeidslivsstudier.

Vanlige innsamlingstyper inkluderer standardiserte spørreskjemaer, semistrukturerte intervjuer og dagbøker eller daglige skjemaer. I tillegg benyttes sanntidsdata gjennom økologisk øyeblikksvurdering (EMA) for å fange midlertidige tilstander og variasjon i atferd.

Fordeler med selvrapportering er kostnadseffektivitet, skalerbarhet og evne til å måle subjektive tilstander som smerte, humør eller livskvalitet, som ikke alltid kan observeres direkte.

Ulemper inkluderer sosiologisk ønsketenkning (social desirability), hukommelsesfeil, underrapportering eller overrapportering, samt variasjon fra dag til dag og kontekst. Kvaliteten avhenger av spørsmålsdesign, språktilpasning og kulturell relevans. Gyldigheten kan forbedres ved å bruke instrumenter med etablert reliabilitet og ved triangulering med objektive eller registerbaserte data.

For å bedre sikre datakvalitet bør studier vurdere grundig spørsmålsdesign, pilotstudier og standardisering, samt korrekt håndtering av manglende data og vurdering av måleenhetens invarians ved tverrkulturell bruk.

Etiske hensyn omfatter informert samtykke, konfidensialitet og beskyttelse av personopplysninger, særlig ved sensitive forhold eller sårbare grupper. Data må oppbevares og behandles i samsvar med gjeldende personvernlovgivning og institusjonelle retningslinjer.