Sekundærgrupper

Sekundærgrupper er sosiale grupper preget av formelle, upersonlige relasjoner og målrettet samhandling. Begrepet brukes i sosiologi for å kontrastere mot primærgrupper som familie og nære venner, hvor båndene er intime og langvarige. Sekundærgrupper dannes ofte for å nå spesifikke mål, utføre oppgaver eller dele ressurser.

Medlemmer i sekundærgrupper er vanligvis kjent med hverandre i profesjonell eller funksjonell forstand, og rollene er ofte tydelig fordelt. Kommunikasjonen følger ofte offisielle kanaler, og normene er mer formelle enn i primærgrupper. Relasjonene er i stor grad instrumentelle: medlemmene samarbeider for å oppnå resultater, ikke for å opprettholde intime bånd.

Sekundærgrupper kan være permanente eller midlertidige, og deres grenser kan være klare eller funksjonelle. Ledelse og organisering spiller en viktig rolle, og beslutninger kan være rasjonelle og verdibasert i henhold til regler, prosedyrer og arbeidsdeling. Sosiale nettverk i slike grupper gir tilgang til informasjon, ressurser og muligheter, men relasjonene er ofte mer distanserte.

Eksempler inkluderer arbeidsplasser, skoleklasser, komiteer, faglige organisasjoner og frivillige foreninger. Sekundærgrupper letter koordinering av arbeid, standardisering av praksis og effektiv beslutningstaking, samtidig som de kan skape byråkratiske barrierer eller begrense personlig initiativ. Gruppees effektivitet avhenger av klare mål, tillit til ledelsen og rimelig kommunikasjonsflyt.

Begrepet står i kontrast til primærgruppenes viktige rolle i sosialisering og emosjonell støtte, og brukes for å analysere hvordan organisasjoner og samfunn organiserer seg rundt oppgaver og interesser.