Saksbehandlingstempo

Saksbehandlingstempo er tempoet eller hastigheten hvormed offentlig forvaltning behandler saker. Begrepet omfatter mottak av søknader eller henvendelser, utredning, beslutning og underretning til søker eller andre parter. Det brukes i offentlige rapporter og budsjetter som et mål på effektivitet og leveranse.

Måling av tempoet skjer ofte gjennom behandlingstid, angitt i antall dager fra mottak til vedtak. Det kan også rapporteres som andeler som ferdigstilles innen frister, medianbehandlingstid eller andre serviceindikatorer. Frister er ofte fastsatt ved lov, forskrift eller interne avtaler.

Faktorer som påvirker tempoet inkluderer saksartens kompleksitet, behov for høringer, tverrgående koordinasjon mellom etater, tilgjengelighet av personell og kompetanse, kvalitetskontroller og dokumentasjonskrav, samt graden av digitalisering og automatisering i arbeidsprosesser.

Utfordringer knyttet til saksbehandlingstempo inkluderer oppbygging av kø eller backlog, varierende saksmengde, personalomsetning og ressursmangel, samt risiko for at fokus på hastighet går på bekostning av kvalitet, etterlevelse og rettssikkerhet. Eksterne faktorer, som klagebehandling og utredninger, kan også påvirke tempoet.

Løsninger og tiltak for å forbedre tempoet består ofte av prosessforbedringer, standardisering av arbeidsflyt, bruk av maler og beslutningsstøtte, bedre datakvalitet og elektronisk kommunikasjon. Offentlige myndigheter balanserer ønsket om rask behandling med behovet for riktig beslutning og brukeranerkjennelse.