Receptorene

Reseptorer er proteiner som binder spesifikke ligander og utløser respons i celler. Ligander kan være hormoner, nevrotransmittere, legemidler eller andre signalmolekyler. Bindingen er ofte svært spesifikk og avhenger av reseptorens affinitet og konformasjon.

Man deler reseptorer etter plassering og virkemåte. På celleoverflaten finnes ligandstyrte ionekanaler, G-proteinkoblede reseptorer (GPCR) og enzymkoblete reseptorer som ofte fører til aktivering av kinasesignaler. Intracellulære reseptorer finnes i cytosol eller cellekjerne og binder lipofile ligander slik som steroidhormoner, og regulerer i stor grad genuttrykk.

Når et ligand binder, skjer en konformasjonsendring som utløser en signalvei. Dette kan være åpning av ionekanaler, aktivering av G-proteiner, eller aktivering av tyrosinkinaser, som igjen igangsetter sekundære budbringere som cAMP eller Ca2+. Reseptorer kan også desensitivisere eller nedreguleres ved vedvarende stimulering.

Desensitivisering og nedregulering er vanlige tilstander ved gjentatt eksponering og bidrar til toleranse.

Betydning i medisin: Mange legemidler virker ved reseptorbinding. Endringer i reseptordensitet eller reseptormutasjoner kan være årsak til sykdom, og reseptorrelaterte mekanismer ligger til grunn for farmakologiske effekter. Reseptorregulering kan også forklare utvikling av toleranse og avhengighet ved enkelte legemidler.

Eksempler inkluderer nikotinreseptorer, GABA-A reseptorer, NMDA-reseptorer, samt insulinreseptoren og Toll-liknende reseptorer i immunforsvaret.