Raketmotorer

Raketmotorer er en type fremdriftssystem som brukes til å drive raketter og romfartøy gjennom rommet. De fungerer ved å forbrenne drivstoff og oksidator i en forbrenningskammer, hvoretter de varme gassene ekspanderer og akselereres ut gjennom en dysen for å skape fremdrift.

De to hovedtypene raketmotorer er kjemiske og elektriske motorer. Kjemiske raketmotorer er de mest vanlige og produserer høy fremdrift ved å forbrenne flytende eller fast drivstoff. Disse motorene kan igjen deles inn i flytende drivstoffmotorer, faststoffmotorer og hybridmotorer. Flytende drivstoffmotorer gir bedre kontroll og kan stoppes og startes på nytt, mens faststoffmotorer er enklere i konstruksjon men kan ikke kontrolleres etter tenning.

Elektriske raketmotorer bruker elektrisk energi til å akselerere ionisert gass til svært høy hastighet. Disse motorene produserer mye mindre fremdrift enn kjemiske motorer, men er svært effektive og kan operere over lang tid. De brukes hovedsakelig til posisjonskontroll og baneendringer for satellitter og romsonder.

Raketmotorer måler sin effektivitet i spesifikt impuls, som angir hvor mye fremdrift som oppnås per enhet drivstoff forbrukt. Kjemiske motorer har typisk spesifikt impuls på 200-450 sekunder, mens elektriske motorer kan oppnå over 3000 sekunder.

Historisk har raketmotorer vært avgjørende for romfartens utvikling, fra tidlige eksperimenter av forsvarsvæpnet til moderne kommersielle og vitenskapelige romoppdrag. Teknologien fortsetter å utvikle seg med fokus på økt effektivitet, pålitelighet og miljøvennlighet.