Radiofrekvenssialue

Radiofrekvenssialue er den delen av det elektromagnetiske spektrumet som benyttes til radiokommunikasjon og trådløse tjenester. Den dekker omtrent frekvenser fra 3 kilohertz til 300 gigahertz, hvilket tilsvarer bølgelengder fra cirka 100 000 kilometer ned til 1 millimeter. Omfanget varierer noe i ulike kilder, men området er bredt og inkluderer både lange og korte bølger.

Spektrummet deles vanligvis inn i underområdene VLF, LF, MF, HF, VHF, UHF, SHF og EHF. Lavere frekvenser gir ofte lang rekkevidde og spesielle propagate-måter (bakke- og himmelsveier), mens høyere frekvenser gir større kapasitet og datahastigheter men kortere rekkevidde og krav til siktlinje. Bruksområder følger disse egenskapene: MF/HF for kortbølgekommunikasjon og langdistanse radio; VHF for FM-radio og luftfart; UHF for mobilnett, kringkasting og Wi‑Fi; SHF og EHF for radar, satellittlenker og 5G/mmWave.

Regulering av radiofrekvenssialue skjer gjennom ITU og nasjonale regulatorer, som tildeler bånd, setter grenseverdier for forstyrrelser og bestemmer lisens- og lisensfrie områder. Noen kjente lisensfrie bånd inkluderer deler av 2,4 GHz og 5 GHz som brukes av trådløst nettverk og Bluetooth.

Sikkerhet og helse: RF-er ikke-ioniserende, og bestråling følger grenseverdier fastsatt av organisasjoner som ICNIRP og nasjonale myndigheter for å unngå helseskadelige nivåer.

Fremtiden for radiofrekvenssialue omfatter videre utvikling av mobilteknologi (5G/6G), bredbåndsdekning, og teknikker for effektiv spektrumbruk som dynamisk spektrumsdeling og kognitiv radiokommunikasjon.