Prøvetakingsbetingelser

Prøvetakingsbetingelser er den dokumenterte normen for hvordan prøver skal tas og behandles før analyse. De beskriver krav som skal ivareta representativitet, integritet og sporbarhet, og de fungerer som grunnlag for å kunne tolke analyseutfall på riktig måte.

Innholdet varierer mellom felt og metode, men typiske elementer er: formål og omfang; prøvetakingsplan og utvalg av materiale; beskrivelse av prøveuttaksmetode og nødvendig utstyr; antall prøver, prøvevolumer og frekvens; timing og tilsyn under prøveuttak; håndtering, forberedelse og prosessering av prøver; oppbevaring og transportbetingelser (temperatur, konserveringsmidler, tidsbegrensning); merking og identifikasjon; dokumentasjon og arkivering; kjede av sporbarhet; sikkerhet, personvern og samsvar med regelverk; kvalitetskontroll, blanks, duplikater og referansemateriale; validering/verifikasjon av metoden; avvikshåndtering og korrigerende tiltak, og eventuell re-prøvetaking; akseptkriterier og rapportering av resultater.

Bruksområder inkluderer laboratorieanalyser i kliniske studier, miljøprøvetaking, næringsmiddel- og legemiddelindustrien, og forskningsprosjekter. Prøvetakingsbetingelser utarbeides av eller i samråd med laboratoriefagfolk og prosjektledere, og må være i samsvar med gjeldende standarder og regelverk, som for eksempel ISO/IEC 17025 og relevante nasjonale krav. De skal kunne oppdateres ved metodeendringer eller endrede forhold.

God prøvetakingspraksis bidrar til at resultatene blir sammenlignbare mellom laboratorier og over tid, og de understreker viktigheten av dokumentasjon og sporbarhet for senere vurdering og revisjon.