Plassbaserte

Plassbaserte metoder og tilnærminger beskriver arbeidsmåter som er forankret i et bestemt sted eller i en lokal kontekst. I utdannings- og utviklingssammenheng brukes uttrykket ofte om plassbasert læring, en tilnærming der lokale miljøer, samfunnsfenomener og kulturarv fungerer som hovedkilder for kunnskapsutforming, problemløsning og prosjektarbeid. Målet er å gjøre læring relevant og praksisnær, slik at elever og deltakere utvikler kritisk tenkning, medvirkning og ansvarlighet for lokalsamfunnet.

Begrepet har røtter i den internasjonale bevegelsen plassbasert utdanning, som fikk fotfeste i USA på 1990-tallet og senere spredte seg til Europa og Norden. I Norge brukes plassbasert tilnærming i både grunnskole og videregående opplæring, særlig i fag som naturfag, geografi, samfunnsfag og kunst og håndverk, men også i tverrfaglige prosjekt og nærmiljøarbeid.

Kjennetegn ved plassbasert undervisning inkluderer tydelig stedstilknytning i mål og aktiviteter, tverrfaglighet, samarbeid med lokalsamfunnet og praksisnær evaluering. Arbeidet har som ambisjon å koble teoretisk kunnskap til lokale situasjoner, slik at elever blir bedre rustet til å forstå og påvirke sitt eget nærmiljø.

Fordeler inkluderer økt relevans og engasjement, utvikling av samarbeidsevner og forståelse for lokale utfordringer. Utfordringer kan være ressursbehov, tid til planlegging, behov for partnerskap og tilpasning til læreplankrav.

Eksempler på plassbaserte aktiviteter omfatter feltarbeid i naturfag, prosjekter om lokal historie eller bærekraft i samfunnsfag, og bruk av kulturarv i praksis.