Perfektbøyninger

Perfektbøyninger refererer til de formene som brukes når man uttrykker perfekt i norsk og andre nordiske språk. Perfektum beskriver handlinger som er fullført i fortiden, ofte med relevans for nåtiden. I praksis dannes det vanligvis ved å bruke et hjelpeverb i presens sammen med hovedverbets partisipp.

Det mest vanlige oppsettet i bokmål er å bruke ha som hjelpeverb: jeg har spist, han har skrevet. Partisippet varierer mellom verbklassene og mellom uregelmessige former. For eksempel følger svake verb ofte et partisipp som ender på -et, -d eller -t, mens sterke verb har uregelmessige eller mer avvikende former.

Eksempler på vanlige fortidsformer i perfekt varierer etter verbklasse. Svake verb: kjøpe → har kjøpt; snakke → har snakket; arbeide → har arbeidet. Sterke og uregelmessige verb: spise → har spist; gå → har gått; komme → har kommet; gjøre → har gjort. Disse formene viser hvordan perfekt bøyingsmønstre kan være uforutsigbare og må læres for hver raster.

Perfekt i passiv form kalles ofte perfekt passiv og dannes med ha eller være sammen med blitt: boken har blitt skrevet, filmen er blitt sett. Dette brukes for å uttrykke at en handling er fullført i en passiv konstruksjon, med fokus på handlingen heller enn den som utfører den.

I praksis finnes det små variasjoner mellom regionalt språk og mellom skriftlig norsk, og mellom norsk, dansk og svensk. Likevel kjennetegnes perfektbøyninger av bruken av et hjelpeverb pluss partisipp for å indikere fullført handling med relevans for nåtiden.