Overføringspriser

Overføringspriser er prisene som brukes i transaksjoner mellom tilknyttede enheter i en multinational konsernstruktur, for eksempel salg av varer, levering av tjenester eller utvikling og lisensiering av immaterielle rettigheter. Hovedformålet er å fordele inntekter og kostnader mellom land på en måte som reflekterer verdiskapning og risiko. Ifølge armlengdesprinsippet skal prisene være som ved transaksjoner mellom uavhengige parter.

Regelverket består av OECDs retningslinjer for transfer pricing, BEPS-tiltak og nasjonale regler. Mange land krever dokumentasjon og kan justere skatten dersom prisene avviker betydelig fra armlengde. Dette kan medføre tilleggsskatter og renter ved kontrolljusteringer.

De vanligste metodene inkluderer: CUP-metoden (sammenlignbare uavhengige transaksjoner) – prisene i kontrollerte transaksjoner sammenlignes med priser i uavhengige transaksjoner; kostplus-metoden – virksomhetens kostnader pluss en margin; resale price-metoden – videresalgsprisen minus en margin; TNMM (transaksjonell nettorente/metode) – vurderer nettofortjeneste i forhold til en egnet parameter; profittsplit-metoden – fordeler fortjeneste etter bidrag.

Dokumentasjonskrav varierer, men ofte kreves et masterfil (hoveddokument), lokalt dokument og, for store konsern, country-by-country-rapportering. Behov for benchmarking og referansekilder er vanlig.

Viktigheten av korrekt prisfastsettelse understrekes av risikoen for skattekorrigeringer, renter og potensielle tvister mellom skattemyndigheter og foretak.