Ordinasjon

Ordinasjon er den religiøse handlingen der en person utnevnes og innsettes i et geistlig embete i en kristen kirke. Gjennom ordinasjonen får personen myndighet til å utføre gudstjenester, forvalte sakramenter og lede menigheten i samsvar med kirkens lære og praksis. Ordet stammer fra det latinske ordinatio, som betyr å gjøre i orden eller å innsette i et bestemt embete.

Betydning og praksis varierer mellom tradisjonene. I katolske og ortodokse kirker regnes ordinasjon som en hellig handling, ofte knyttet til sakramentalt liv og apostolisk beskjedenhet (apostolisk suksesjon). Pleier å være en tretrinns prosess: diakon, prest og biskop, hvor biskopen forestiller den høyeste ordinasjonen. Diakonene og prestene ordineres av biskopene i egne seremonier, og ordinasjonen innebærer ofte håndspåleggelse og bønn.

I mange protestantiske og anglikanske tradisjoner er ordinasjon en offisiell bekreftelse av et kall til tjeneste, men den blir ikke nødvendigvis betraktet som et sakrament i samme forstand som i katolske og ortodokse kirker. Forkynnere, pastorer eller eldste kan ordineres, og det finnes ulike praksiser for hva ordinasjonen krever av utdanning, opsyn og løfte om troskap.

Utdanning og forkynnelsesforberedelse er vanligvis en del av prosessen. Dette kan omfatte teologisk skolegang, psykologisk og åndelig formasjon, og evaluering av egnethet for tjeneste i menigheten. Spørsmål som kjønn, ektefelle og seksuell legning har utløst betydelige diskusjoner og praksisvariasjon mellom og innad i kirkesamfunnene.

Se også ordinasjon av kvinner, prestetjeneste og apostolisk suksesjon.