Omrystning

Omrystning er et norsk ord som beskriver bevegelse eller risting, enten som en fysisk bevegelse av bakken eller av objekter, eller som en mer overordnet forstyrrelse i en situasjon eller et område. I dagligtale brukes omrystning ofte om pludselige rystelser i miljøet, men i geovitenskapelige sammenhenger refererer det primært til jord- eller berggrunnens bevegelse.

I geologi og seismologi betegner omrystning grunnforstyrrelser som følge av seismisk aktivitet. Dette kan være små mikroomrystelser eller større jordskjelv, og kan oppstå på grunn av tektoniske platebevegelser, vulkanisk aktivitet, eksplosjoner eller andre kilder som jordbevegelser. Noen ganger beskrives også rytmiske eller langsomme bevegelser som omrystning, særlig i forbindelser med spesifikke fault- eller magmatiske prosesser.

Mengde og opplevelse av en omrystning måles og beskrives på ulike måter. Seismografer registrerer bakkenes akselerasjon og hastighet, og resultater formidles ofte som magnituder (for eksempel lokal eller momentmagnitud) eller intensiteter (som beskriver observerte effekter). Opplevd styrke avhenger av avstand til kilden, dybde, jordens bøyningsgrad og lokale jordforhold.

Årsaker inkluderer naturlig tektonisk aktivitet, menneskeskapte kilder som gruvedrift, sprengning eller anleggsarbeid, og i mindre grad naturfenomener som ras og jordskred. Effekter kan variere fra ubetydelig bevegelse til betydelig skade på bygninger og infrastruktur, samt psykiske og sosiale konsekvenser.

Sikkerhet ved omrystning fokuserer på rasjonelle tiltak som å droppe ned, søke dekning under solid møbel og holde seg til trygg plass inntil bevegelsene avtar, samt å kontrollere forfall og fare etter hendelsen.

Se også: jordskjelv, seismologi, tremor.