Neutronstråling

Neutronstråling er ioniserende stråling som består av frie nøytroner. Fordi nøytroner ikke har ladning, trenger de ikke å være i felter for å bevege seg, og de kan derfor trenge dypt inn i materialer før de gir ionisering eller setter i gang kjernereaksjoner. Strålingen har stor betydning i kjernekraft, materialforskning og visse strålingssikkerhetsområder.

Nøytroner eksisterer i ulike energier: termiske nøytroner med meget lav energi (omkring 0,025 eV), og raske nøytroner i MeV-området. Interaksjonene varierer med energi. De mest effektive mekanismene er elastisk spredning med lette kjerner (for eksempel hydrogen i vann eller plast), som fører til energioverføring og moderasjon. Nøytroner kan også absorberes i kjernereaksjoner, noe som kan gjøre at kjernen skaper gammastråling eller andre produkter. På grunn av sin varierte energi avhenger strålingens biologiske effekt og materialpåvirkning av nøytronets hastighet og kjernefangst.

Kilder til neutronstråling inkluderer kjernekraftverk og forskningsreaktorer, partikkelakselatorer og neutrongeneratorer, samt kosmisk stråling som genererer sekundære nøytroner i jordens atmosfære. Bruken av neutronstråling omfatter neutronradiografi, neutronaktiveringsanalyse (NAA) og materialstudier, mens sikkerhet og beskyttelse krever spesialisert dosimetri og skreddersydde skjerming.

Måling og doseuttak følger vanlige would-be dosimetriteknikker, men med fokus på neutron-doseprodukter og omregning til effektive dosekvivalenter. Vernetiltak innebærer ALARA-prinsippet og separate barrierer av hydrogenrikt materiale (for eksempel vann, polyetylen) med bor for å dempe og faglig kontrollere innkommende stråling.