Nettspenninger

Nettspenninger refererer til den elektriske spenningen som leveres av et offentlig eller regionalt fordelingsnett til sluttbrukere og industrielle anlegg. Begrepet dekker både nominell spenning og de små og store variasjonene som kan oppstå i løpet av dagen eller mellom ulike områder i nettet. For å sikre riktig drift av elektriske apparater og systemer har landene vanligvis definert standarder for nominell spenning og frekvens.

Vanlige verdier og regionale forskjeller:

- Europeisk og mange andre land: nominell enkeltfase spenning rundt 230 V RMS ved 50 Hz; trefase systemer gir omtrent 400 V mellom faseledere (line-to-line).

- Nord-Amerika: typisk 120 V RMS mellom fase og nøytral i boliger og småemballasjer, mens mange kommersielle/industrielle installasjoner bruker omkring 208 V line-to-line (trefase) eller 240 V i enkelte boligsystemer ved høye last.

- Andre regioner varierer, men mange følger lignende prinsipper med nominalle spenninger i området 100–230 V enkeltfase og 400 V mellom faseledere i trefase.

Standardisering og toleranser:

Nominell spenning fastsettes av internasjonale standarder, slik som IEC 60038, mens inntakets og leverandørens krav ofte beskrives i EN 50160 og andre regionale forskrifter. Toleranser på offentlige nett er vanligvis innenfor omtrent ±10 % av nominell spenning, med mindre spesifikke regler gjelder. Spenningen kan skifte i forhold til last, lengde på ledningsnett og lokal produksjon av kraft.

Påvirkning og bruk:

Utstyr er merket for passende nettspenning (for eksempel 230 V eller 400 V) og må kunne tåle lokale variasjoner og transienter. Transformatorer og overspenningsbeskyttelse brukes ofte for å sikre kompatibilitet og sikker drift i ulike regioner. Nettspenninger er derfor en sentral del av elektrisk design, installasjon og sikkerhetsrutiner.