Låsepolitikk

Låsepolitikk er et begrep innen politisk økonomi og offentlig forvaltning som beskriver policyvalg eller regulatoriske rammer som skaper låseeffekter i framtidige beslutninger. Hensikten kan være å fremme langsiktig stabilitet, investeringer og forutsigbarhet, men mekanismene kan gjøre det vanskelig å endre kurs når ny evidens kommer eller forhold endrer seg.

Låseeffekter kommer ofte gjennom reguleringer og standarder som er vanskelig å endre, langsiktige kontrakter og subsidier som binder budsjetter og aktører, eller infrastrukturinvesteringer og innkjøp som skaper høye skiftkostnader og nettverkseffekter. Dette kan føre til at politiske alternativer senkes eller blir utilpasse, selv om andre løsninger skulle være mer effektive.

Effektene av låsepolitikk kan være både positive og negative. På den positive siden kan låsepolitikk bidra til forutsigbarhet, bedre planlegging og incitamenter for langsiktige investeringer. På den negative siden kan det redusere fleksibilitet, gjøre det vanskelig å svare på ny kunnskap eller teknologiske gjennombrudd, og styrke eksisterende aktørers posisjoner på bekostning av konkurranse og nytenkning. Begrepet er nært knyttet til sti-avhengighet og institusjonell låsning.

Eksempler inkluderer langsiktige energistøtter, faste offentlige anskaffelsesprosesser som favoriserer etablerte leverandører, og omfattende IT-systemer som binder seg til en bestemt leverandør. For å motvirke uønskede låseeffekter kan regelmessig evaluering, klare sluttklausuler, interoperabilitetskrav og mekanismer for justering bidra.