Luftinterdiksjon

Luftinterdiksjon er militære luftoperasjoner som har som mål å forebygge fiendens evne til å gjennomføre planer ved å svekke eller ødelegge logistikk, transport og kommunikasjonslinjer bak fronten. Den søker å redusere fiendens tempo, kapasitet og mobilitet ved å angripe depoter, forsyningsruter, jernbane- og veinett, flyplasser og kommandostrukturer. Operasjonen kan gjennomføres før eller tidlig i en konflikt og legger vekt på å begrense fiendens koordinering mellom frontlinjens styrker og støttefunksjoner.

Effekter av luftinterdiksjon kan være direkte, gjennom ødeleggelse av infrastruktur og transportmidler, eller indirekte, som forsinkelser, redusert produksjon og lavere tempo i fiendens reorganisering. Målet er å skape flaskehalser og svekke fiendens evne til å føre en effektiv kamp, uten nødvendigvis å slå ut hele fiendens kapasitet på ett tidspunkt. Luftinterdiksjon brukes ofte i kombinasjon med andre militære operasjoner, for eksempel luftoverlegenhet og nærstøtte, for å forsterke effekten.

Gjennomføringen forutsetter tett samordning mellom etterretning, planlegging og gjennomføring. Viktige elementer er etterretnings-, overvåknings- og rekognoseringsinnsats (ISR), presisjonsmålrettede våpen og stand-off-våpen som gjør det mulig å angripe mål på bakre flanker uten å utsette egne styrker for unødig risiko. Avanserte tiltak kan også omfatte undertrykkelse av fiendens luftvern (SEAD) og elektronisk krigføring for å sikre sikre angrepscorridorer.

Historisk har luftinterdiksjon røtter i andre verdenskrig og har utviklet seg gjennom den kalde krigen og inn i moderne luftkrig, der den ofte utføres som en del av helhetlige operasjoner som kombinerer luftmakt, land- og sjøstyrker. Etiske og juridiske hensyn, særlig med tanke på sivile konsekvenser og skade på infrastruktur, er sentrale forhold i planlegging og gjennomføring.