L7balansering

L7balansering, eller lag 7-lastbalansering, er en form for lastbalansering som opererer på applikasjonslaget i OSI-modellen. Dette innebærer at beslutninger om hvor forespørsler skal sendes tas basert på innholdet i selve forespørselen, som HTTP-headere, URL-sti, cookies eller meldingstyper. Dette skiller seg fra L4-balansiering, som virker på transportlaget og baserer beslutninger på IP-adresser og porter uten å analysere applikasjonsinnhold.

En L7-loadbalanserer fungerer ofte som en omvendt proxy eller applikasjonsleverandørkontroller. Den mottar klientforespørsler, ruter eller avviser dem til bakenden basert på regler, policyer eller applikasjonslogikk. Det er vanlig at L7-balansører terminerer TLS/SSL, slik at krypteringen håndteres ved inngangen til balanseorganet og backend-servere kan kommunisere i klartekst internt.

Funksjoner inkluderer innholdsbasert ruting, støtte for HTTP/HTTPS, muligheter for sesjonspålogging (sticky sessions), helsesjekker av backend, rate-limiting, autentisering, caching og komprimering. Mange løsninger støtter også moderne protokoller som WebSocket og HTTP/2.

Vanlige bruksområder er webapplikasjoner og API-er med flere tjenester eller mikrotjenester, hvor behovet for presis ruting og sikkerhet er viktig, samt AB- og canary-testing og implementering av et API-gateway-mønster.

Eksempler på verktøy inkluderer Nginx (åpen kilde og kommersiell), HAProxy, Envoy og Traefik; skyleverandører tilbyr også L7-løsninger som AWS Application Load Balancer, Google Cloud HTTP(S) Load Balancer og Azure Application Gateway.

Fordeler inkluderer fleksibel routing og sikkerhet, bedre observasjon og skalerbarhet. Ulemper kan være økt kompleksitet, potensiell økt latency og høyere administrativt ressursbehov.