Kvikksølvforbindelser

Kvikksølvforbindelser er kjemiske forbindelser som inneholder kvikksølv (Hg). De omfatter uorganiske kvikksølvforbindelser og organiske kvikksølvforbindelser, og de varierer betydelig i toksisitet, bruk og miljøatferd. I uorganiske forbindelser kan kvikksølvet være i oksidasjonstilstander rundt +2 (mercuric) eller som mercurous Hg2^2+ i visse forbindelser. Organiske kvikksølvforbindelser inneholder kvikksølv bundet til karbon og er ofte lipofile og giftige, noe som gjør dem særlig problematiske i miljøet og i menneskelig eksponering.

Vanlige uorganiske kvikksølvforbindelser inkluderer mercur(II) klorid (HgCl2), mercur(II) oksid (HgO) og mercuric sulfide (HgS, som forekommer som rød eller svart pigment i naturen). Mercurousklorid (Hg2Cl2, også kalt calomel) er en annen viktig forbindelse. Mange av disse stoffene er svært giftige og har historisk blitt brukt i antiseptika, desinfeksjonsmidler eller i industriprosesser. Deres vannløselighet og toksisitet varierer betydelig mellom forbindelsene.

Organiske kvikksølvforbindelser inkluderer metylkvikksølv (CH3Hg+) og dimetylkvikksølv ((CH3)2Hg). Metylkvikksølv er spesielt problematisk fordi det biokoncentres i næringskjeden og kan akkumuleres i fisk og sjømat, noe som utgjør en viktig menneskelig eksponeringsvei. Dimetylkvikksølv er ekstremt giftig og har høy virkningsgrad selv ved lave eksponeringsnivåer.

Miljømessig er kvikksølvforbindelser persistent og kan gjennom mikrobiell omdannelse skifte mellom uorganiske og organiske former, noe som påvirker toksisitet og mobilitet i vann og sedimenter. Regulering og avfallsbehandling følger internasjonale avtaler som Minamata-konvensjonen, som søker å begrense bruk, utslipp og fjerning av kvikksølvforbindelser, og mange land har implementert strengere nasjonale regler og substitusjonstiltak.