Kortvågsdelen

Kortvågsdelen er et område av det elektromagnetiske spektrum som omfatter radiobølger med frekvenser fra omtrent 3 megahertz (MHz) til 30 MHz, tilsvarende bølgelengder fra ca. 100 meter til 10 meter. Begrepet stammer fra norsk formulering og motsvarer det internasjonale begrepet “short‑wave band” eller “kortvågsbånd”. Det er delt inn i flere sub‑band eller “striper” som er fintopptilt for ulike rutiner og allokeringer.

I motsetning til lavfrekvens‑båndet (LF) og mellomfrekvens‑båndet (MF) som hovedsakelig brukes til lokal radioresepsjon og telekommunikasjon, er kortvågsdelen spesielt egnet for langtrekkende omsetnings­bånd på grunn av dens evne til å reflektere av solens ionosfære. Akkurat denne fenomenet tillater kortvågige stråler å omgå jordens tyngde ved å “hoppes” mellom ionosfære og jordoverflate, og gjør dermed internasjonale radiosamtaler og nøytt veriler mulige selv uten satellitt.

Moduleringsteknikker som AM‑ og FM‑modulering, samt mer avanserte teknologier som PWM‑ og CCD‑modulering, er i bruk. Kortvågsradiostasjoner kan også sende tegnet (CW), noe som har vært viktig for tidligere radiokartell og nødkommunikasjon.

I dag er kortvågsdelen stadig en kritisk komponent i maritime, luftfarts­ og nødsammenførings­nettverk, og i militær kommunikasjonsinfrastruktur. Samtidig er det økende konkurranse fra digital internettbaserte systemer, som har redusert antall rullende klassiker i leidnóð. I enkelte land reguleres kortvågige frekvensområder gjennom ITU‑S‑F‑områder og nasjonale tildelingen for å sikre global kompatibilitet og unngå forstyrrelser mellom brukerne.