Klyvbarhet

Klyvbarhet er en geologisk egenskap som beskriver et minerals eller bergarters evne til å dele seg langs bestemte planer, klyvingsflater, i stedet for å bryte tilfeldig. Dette følger ofte av den underliggende krystalstrukturen og bindingene mellom atomer. Når en kraft virker på et mineral, bryter det ofte langs planer hvor bindingene er svakere, hvilket gir naturlige overflater som er lettere å kjenne igjen.

Klyvbarhet angis ofte ut fra antall retninger hvor klyvning kan forekomme: en-, to- eller tre-retninger. I tillegg beskrives kvaliteten på klyvningen: perfekt, god, tydelig, svak eller fraværende. Mineraler med en retning: muskovitt. Mineraler med to retninger: feltspat og gips. Mineraler med tre retninger: kalkspat og halitt. Kvarts har ingen tydelig klyvbarhet og viser konchoidale frakturer.

Klyvbarhet er viktig for identifikasjon i felt og i laboratorier, og for praktiske anvendelser som bergverksdrift, bygging og berggrunnsforvaltning, siden måten bergarten deler seg på påvirker håndtering og stabilitet. I metamorfiske bergarter kan klyvbarhet oppstå som planer av splitting eller foliation, noe som gir bergarten et lagdelt eller skifteaktig utseende.