Isfjerning

Isfjerning er praksisen med å fjerne is og isete forhold fra overflater for å gjenopprette trafikksikkerhet og tilgjengelighet i vinterhalvåret. Den brukes på offentlige veier, gang- og sykkelstier, flyplasser, broer, tak og andre områder der is kan utgjøre en fare.

Metoder for isfjerning inkluderer mekanisk fjerning (snøploger, isskraper, kosting) og kjemisk avising (veisalter som natriumklorid, kalsiumklorid eller magnesiumklorid; flytende brine; tilsetninger som forbedrer frekstrasjonen). Anticing innebærer påføring av væsker før isdannelse for å hindre is. I enkelte tilfeller brukes også varmeelementer i veier og taksystemer eller hydronisk oppvarming for å smelte is. Valg av metode avhenger av temperatur, mengde is, overflate og miljøhensyn; ofte brukes en kombinasjon.

Anvendelser: Offentlige transportnettet, parkeringsplasser og fortau i urbane områder, flyplasser og industriområder. Takfjerning kan også være aktuelt for å forhindre snø- og islast eller isras i enkelte bygg.

Miljø og sikkerhet: Kjemiske aviser kan skade vegetasjon og forurense vann, samt korrodere kjøretøy og infrastruktur. Derfor legges vekt på riktig dosering, bruk av miljøvennlige produkter der mulig, og prioritering av særlig trafikkerte områder. Overforbruk av kjemikalier kan også øke risiko for ulykker.

Planlegging og effekt: Isfjerning krever overvåking av vær- og føreforhold, samt opplæring av personell. Effektiv praksis oppnås gjennom klare prosedyrer, tildeling av ressurser og prioriteringslister.

Se også: de-icing, anti-icing, snøfjerning, veistandarder og vintervedlikehold.