Ionekonsentrasjonen

Ionekonsentrasjonen betegner mengden oppløste ioner i en løsning per volumliter, vanligvis uttrykt i mol per liter (mol/L), også kalt molaritet. Den kan referere til den totale konsentrasjonen av alle ioner i løsningen, eller til konsentrasjonen av et bestemt ion, for eksempel natrium- eller kloridion. I praksis varierer ionekonsentrasjonen med temperatur og med sammensetningen av løsningen, og ionenes oppførsel kan avvike fra ideell atferd ved høy konsentrasjon eller høy ionestyrke.

Enheten mol/L er vanlig, men i realitetsbeskrivelser brukes også aktiviteten til ionene, a_i = γ_i c_i, hvor γ_i er aktivitetskoeffisienten. γ_i avhenger av løsningens ioniske styrke og temperatur og påvirker kjemiske likevekter og reaksjonshastigheter.

Målemetoder for ionekonsentrasjonen inkluderer ioneselective elektroder (ISE) som måler spesifikke ioners aktivitet, ionkromatografi (IC) som separerer og kvantifiserer ioner, samt konduktometri og ulike titreringer i passende systemer. For presise verdier brukes ofte korrigeringer for aktivitet fremfor ren konsentrasjon.

Kunnskap om ionekonsentrasjonen er viktig i vannkvalitetsovervåkning, biologi og medisin, industriell kjemi og miljøvern. Den påvirkes av temperatur, pH samt tilstedeværelse av andre ioner, som endrer den effektive konsentrasjonen gjennom aktivitet og osmolaritet.

Et eksempel er sjøvann, hvor natrium- og kloridioner dominerer, noe som gir høy elektrokjemisk styrke og osmolaritet.