Intubasjon

Intubasjon er prosedyren der et endotrakealt rør (ETT) plasseres gjennom munnen eller nesen og ned i trachea for å sikre frie luftveier og kontrollert ventilasjon. Hovedformålet er å opprettholde luftvei, muliggjøre mekanisk ventilasjon og beskytte mot aspirasjon hos pasienter med nedsatt bevissthet eller pustevansker. Indikasjoner inkluderer anestesi til kirurgi, respiratorisk svikt, alvorlig traume eller behov for luftveibeskyttelse ved bevissthetstap eller redusert tonus i luftveissystemet.

Prosedyren foregår vanligvis med oralt endotrakealt rør, noen ganger via nesen, og ved vanskelig luftvei eller behov for senere konvertering kan trakeostomi være alternativ. Før innføring preoxygeneres pasienten, gis sedasjon og muskelavslapning, og et laryngoskop brukes for visuell tilgang. Røret føres mellom stemmebåndene og festes; cuffen blåses opp for å sikre luftveien og hindre lekkasje og aspirasjon. Plassering bekreftes med kapnografi og auskultasjon av begge lungene samt observert brystekspansjon.

Overvåking og etterbehandling: pasienten kobles til respirator eller pustestøtte om nødvendig; kontinuerlig overvåking av saturasjon, respirasjon og trykk, i tillegg til kapnografi for å sikre korrekt plassering og funksjon.

Komplikasjoner inkluderer tann- og svelgtraume, misplassering i esofagus, hypoksi, aspirasjon, pneumothorax, laryngeal skade og infeksjon. Utilstrekkelig plassering eller ventilasjonsfeil kan kreve gjentatt intubering eller alternative luftveisteknikker.

Spesielle forhold: RSI (hurtig induksjon) brukes for å redusere risiko for aspirasjon; ved pediatri er luftveistillit og fisiologi annerledes; ved vanskelig luftvei kan videolaryngoskopi eller supraglottiske teknikker prøves, ellers trakeostomi.