Internevroner

Internevroner, eller interneuroner, er nerveceller som forbinder andre nerveceller innenfor sentralnervesystemet. De skaper lokale nettverk og fungerer som mellomledd mellom sensoriske innganger, motoriske utganger og andre hjerneområder. Gjennom sine synapser bidrar de til filtrering, integrasjon og rytmisk koordinerte signaler i nevrale kretser.

Internevroner varierer i type og funksjon. De kan være inhibitoriske eller excitatoriske. I stor grad er corticale interne nerveceller GABA-ergiske og dermed inhibitoriske, selv om enkelte interne i andre områder bruker glutamat og er excitatoriske. Vanlige morfologiske kategorier i cortex inkluderer stellate- og granuleceller, basketceller og chandelier-celler; i ryggmargen finnes ulike interne nevroner som bidrar til lokal koordinering og mønster-generering av motorisk aktivitet.

Lokale nettverk er dominerende for internevroner, som regulerer synaptisk styrke, timing og synkronisering av aktivitet mellom nevroner i samme område. Noen få interne kan trekke forbindelser mellom regioner og bidra til kommunikasjon på større skala, ofte gjennom spesialiserte baner i bestemte områder av hjernen.

Utvikling og funksjon: De fleste corticale interneuroner er GABA-erge og migrerer fra ventrale telencefalonets ganglionære eminense til cortex under utviklingen. Funksjonelt er de sentrale for å forme persepsjon og motorisk kontroll ved å filtrere inngang, generere rytmer og dempe eller forsterke signaler over tid, noe som påvirker hvordan informasjonformasjon bearbeides.

Medisinsk betydning og forskning: Avvik i internevroner og deres nettverk er knyttet til epilepsi, autisme og schizofreni, og de spiller en rolle i skadeeffekter etter hodeskade og hjerneslag. Forskning bruker elektrofysiologi, optogenetikk og connectome-analyser for å kartlegge interne nettverk og deres funksjon i helse og sykdom.