Inflasjonsmåling

Inflasjonsmåling er den systematiske vurderingen av endringer i det generelle prisnivået over tid. Målet er å måle prisstigning (eller deflasjon) og gi et mål på kjøpekraftendringer som brukes i pengepolitikk, lønnsforhandlinger og økonomisk analyse.

De viktigste måleprogrammene er konsumprisindeksen (KPI) og BNP-deflator. KPI måler prisendringer for et fast utvalg varer og tjenester som husholdninger vanligvis kjøper. KPI-kjerne (eller kjerneinflasjon) fjerner volatile komponenter som mat og energi for å gi et glattere bilde av underliggende inflasjon. BNP-deflatoren måler prisendringer på alle varer som produseres i et lands grenser og gir et bredere bilde enn KPI.

Andre relevante mål inkluderer produsentprisindeksen (PPI), som reflekterer prisendringer i produksjonsleddet, og ulike prisindekser for tjenester for å få innsikt i prispress i økonomien.

Konstruksjon: prisdata samles inn for et representativt vare- og tjenestebasket, vektes etter husholdningenes utgiftsmønstre, og beregnes ofte som Laspeyres- eller Paasche-indekser. Observert prisutvikling behandles i perioder, og revisjoner kan forekomme når nye varer eller kvalitetsendringer oppdages.

Bruksområder: inflasjonsmål og pengepolitikk fastsettes ofte av sentralbanker; inflasjonsnivå påvirker realrente, lønnsforhandlinger og prisjusteringer i kontrakter. Begrensninger ved inflasjonsmåling inkluderer substitusjon mellom varer, kvalitetssendringer og nye produkter, samt tidsforsinkelser som gjør målingene ikke alltid speiler sanntidsprispress.