Inflasjonsjustering

Inflasjonsjustering er en metode for å bevare kjøpekraft ved å justere verdier i samsvar med prisstigninger i økonomien. I praksis innebærer det at et beløp eller en avtale endres i takt med prisnivået ved hjelp av et prisindeks, typisk konsumprisindeksen (KPI).

Grunnprinsippet er at beløpet multipliseres med forholdet mellom indeksen ved tidspunktet for justeringen og indeksen ved starttidspunktet. Ny verdi = gammel verdi × (indeks ny / indeks gammel). Dette gjør at realverdien av beløpet opprettholdes over tid.

Indekser som brukes i inflasjonsjustering varierer mellom land og avtaler. KPI er den mest vanlige måleenheten for prisstigning, men andre indekser som BNP-deflator eller spesialtilpassede KPI-varianter kan brukes i enkelte sammenhenger. Valg av indeks påvirker resultatet av justeringen og kan være gjenstand for debatt.

Anvendelser inkluderer lønns- og pensjonsutbetalinger som justeres årlig for å opprettholde kjøpekraft, husleier og kontrakter med prisbaserte justeringer, samt enkelte skattegrenser eller offentlige avgifter som følger prisnivået.

Fordeler ved inflasjonsjustering er økt forutsigbarhet og stabilitet i inntekter og kostnader, noe som reduserer behov for hyppige forhandlinger. Ulemper inkluderer avhengighet av indeksvalg som kanskje ikke reflekterer individuelle forbruksmønstre, samt risiko for at justeringen ikke fanger prisendringer i bestemte varer eller tjenester.

Eksempel: hvis KPI går fra 100 til 105, vil et beløp på 100 kunne justeres til 105.