Immunhistokjemi

Immunhistokjemi, ofte forkortet IHC, er en laboratorieteknikk som bruker antistoffer til å påvise spesifikke antigener i vevssnitt. Ved å koble antistoffenes binding til en synlig deteksjonssignal kan forskere og klinikere se proteinet i celle- og vevssammenhenger og få informasjon om lokalisasjon, type og ekspresjonsnivå.

Prinsipp og hovedtrinn: vev blir fixert og innebygd i parafin, skåret i tynne snitt, og antigenrekonstruksjon gjennom varme eller enzymatisk behandling brukes for å gjøre antigenene tilgjengelige. Etter blokkering av ikke-spesifikke bindinger inkuberes snittene med primære antistoffer mot ønsket antigen, ofte fulgt av sekundært antistoff og en deteksjonsreaksjon (for eksempel kromogen fargeutvikling som DAB eller fluorescens). Kontrastfarging av cellekjernen avslutter prosedyren.

Typer: IHC kan utføres på parafininnstøpte vev (IHC-P) eller på frosne snitt (IHC-F).

Anvendelser: diagnostikk og klassifisering av svulster, kartlegging av biomarkører (for eksempel HER2, p53, Ki-67, CD4/CD8), og forskningsstudier. Tolking av IHC inkluderer lokalisering (membranøs, cytoplasmatisk eller nukleær), intensitet og andelen positive celler. Kvantitasjon skjer ofte med semikvantitative scoringssystemer eller bildedigitalisering.

Kvalitet og feilkilder: spesifisitet, bakgrunn, autofarging, pre-analytiske forhold og antigenmasking kan påvirke resultatene. Kontroller er avgjørende for å sikre pålitelighet.

Sikkerhet og praksis: vanlig kjemikaliebruk med avfallshåndtering og passende verneutstyr. Fortløpende utvikling inkluderer multiplex-IHC og digital bildanalyse.