Ikkestimulerende

Ikkestimulerende, eller ikke-stimulerende, refererer til legemidler eller stoffer som ikke utøver de klassiske stimulerende effektene på sentralnervesystemet slik som mange rusmidler eller tradisjonelle stimulerende legemidler gjør. I klinisk farmakologi brukes betegnelsen spesielt om medisiner som kan ha en terapeutisk effekt uten betydelig økt dopamin- eller noradrenalinutslipp i ventrale belønningssystemer, og som ofte har lavere misbruksrisiko eller ulikt bivirkningsbilde sammenlignet med stimulanter.

Hovedbruksområde er ADHD, der ikkestimulerende alternativer vi brukt når stimulantene ikke tolereres eller ikke er hensiktsmessige blant annet på grunn av tics, angst eller risiko for misbruk. I tillegg brukes enkelte ikkestimulerende medikamenter ved andre tilstander som depresjon eller atferdsforstyrrelser, men effekten varierer og pålitelighet er ofte lavere enn ved stimulanter.

Vanlige eksempler for ADHD inkluderer atomoksetin, guanfacin og klonidin, samt bupropion i enkelte tilfeller. Atomoksetin er en selektiv norepinefrinreopptakshemmer, som øker norepinephrine-signaler i prefrontal cortex. Guanfacin og klonidin er alfa-2-adrenerge agonister som demper anonymt overførte signaler og kan forbedre oppmerksomhet og impulskontroll. Bupropion øker noradrenalin og dopamin på en måte som ofte gir et annet bivirknings- og risikomønster enn tradisjonelle stimulanter.

Fordeler inkluderer lavere misbrukspotensial og ofte lengre vei til effekt. Ulemper kan være langsommere onset, varierende effekt og spesifikke bivirkninger som sedasjon, ortostatisk hypotensjon eller kvelningsrelaterte symptomer. Klinisk valg av ikkestimulerende behandling krever individuell vurdering og regelmessig oppfølging.