Høyvannslinjen

Høyvannslinjen, eller high-water line, er grensen på en kyststrekning som angir hvor høyt vannet når ved høyvann under normale forhold. Linjen markerer den øvre grensen for det tidvis vannfylte området og brukes ofte som en praktisk definisjon av den intertidale sonen mellom land og sjø. Den er derfor ikke en fast høyde over havnivået, men varierer med bølger, vær, månens fase og langsiktige havnivåendringer.

Naturgeografisk sett beskriver høyvannslinjen området der land og vann møter hverandre i tidevannet. Den kan ofte observeres ved spillende eller blanke overflater, vannfargete flekker på stein eller jord, og en våt-sone som markerer høyvannets maksimale rekkevidde under normale forhold. Lange tidsserier fra tidevannsmålere og kartlegging gir en bedre forståelse av hvordan linjen beveger seg over tid.

Juridisk og forvaltningsmessig har høyvannslinjen betydning i noen land og regioner som en referanse i landregistrering og arealplanlegging. Den kan brukes for å beskrive grenseflater mellom privat land og kystsoner som er under påvirkning av sjøen, og den kan påvirke byggegrenser, strandsonebestemmelser og vern av sårbare økologiske områder. Det er viktig å merke seg at den eksakte betydningen og bruken av høyvannslinjen varierer mellom land og kommune, og at den ikke er identisk med middelhavnivå eller andre faste referanser.

Klimaendringer og stigning i havnivå kan gjøre at høyvannslinjen endrer posisjon over tid, noe som har konsekvenser for arealforvaltning, planlegging og tilpasning i kyststrøk.