Hørelsesevne

Hørelsesevne betegner den menneskelige evnen til å oppfatte lyd, inkludert deteksjon av lyder, opplevelse av tonehøyde og volum, og forståelse av tale. Evnen avhenger av både ørets sensoriske funksjon og sentrale prosesser i hjernen, og kan variere mellom individer og over livsløpet.

Måling og vurdering av hørelsesevne gjøres ofte med audiometri. Den vanligste testen er ren-tone audiometri, som kartlegger hørselstap i desibel HL (dB HL) over frekvenser fra omtrent 0,125 til 8 kHz og gir et audiogram. Normal hørsel hos voksne defineres ofte som hørselstap opp til cirka 25 dB HL, selv om noen retningslinjer bruker 20 dB HL. I tillegg vurderes tale- og forståelsesevne ved tale-audiometri og andre tester. Hørselstap kan være sensorineuralt, ledende eller blandet.

Årsaker til nedsatt hørelsesevne inkluderer aldersrelaterte endringer (presbycusis), støyeksponering, genetiske faktorer, infeksjoner, sykdommer i mellomøret og ototoksiske legemidler. Grad av hørselstap klassifiseres ofte etter alvorlighetsgrad: mild (26–40 dB HL), moderat (41–55 dB HL), moderat–sterkt (56–70 dB HL), alvorlig (71–90 dB HL) og dyp (>90 dB HL).

Betydningen av hørelsesevnen er stor for språk og kommunikasjon, sosial deltakelse, sikkerhet og livskvalitet. Forebygging og behandling inkluderer beskyttelse mot støy, regelmessige hørselstester og bruk av hørapparater eller cochlearimplantat ved behov, kombinert med rehabilitering.