Hjerterytme

Hjerterytme er begrepet som beskriver hjertets regelmessighet og hastighet i slagene. Rytmen refererer til mønsteret av elektriske impulser som får hjertet til å trekke seg, mens frekvensen angir hvor mange slag per minutt. Hos friske voksne ligger hvilehjerterytmen ofte mellom 60 og 100 slag per minutt, kalt sinusrytme; variasjoner forekommer ved trening, søvn, stress eller medikamentbruk.

Det elektriske ledningssystemet består av sinoatrialnoden (SA-noden) som naturlig fungerer som pacemaker, atrioventrikulær node (AV-noden) og videre ledningsbaner (His-bunten og Purkinje-fibre). Dette systemet styrer rytmen og sørger for at atriene og ventriklene trekker seg i riktig rekkefølge.

Rytmen vurderes ofte med elektrokardiografi (ECG). På et typisk 12-avlednings-ECG kan man se P-bølge som signaliserer atrial depolarisering, QRS-kompleks for ventrikulær depolarisering og T-bølge for ventrikulær repolarisering. En normal sinusrytme har regelmessige R-R intervaller og en P-bølge foran hvert QRS.

Vanlige avvik inkluderer bradykardi (hvilefrekvens under 60 slag/min) og takykardi (over 100 slag/min). Arrhythmier er uregelmessige rytmer som atrial fibrillering, atrial flutter, ventrikulær takykardi og ventrikelflimmer, samt ledningsforstyrrelser som AV-blokk. Symptomer kan være hjertebank, svimmelhet eller synkope, men noen rytmeforstyrrelser er asymptomatiske.

Rytmen påvirkes av det autonome nervesystemet, elektrolyttbalanse, legemidler og underliggende hjertesykdom. Observasjon og måling via hvile-ECG, Holter-monitorering, eller trenings-ECG brukes for diagnostikk og oppfølging. Behandling varierer etter tilstand og kan omfatte livsstilsendringer, medikamenter, elektrisk konvertering eller kirurgiske inngrep.