Helseproblemstillingen

Helseproblemstillingen refererer i norsk fagterminologi til den sentrale helseutfordringen eller problemstillingen som en studie, et program eller en politikk tar sikte på å adressere. Den beskriver hva som er problemet, hvem som rammes, og hvorfor det er viktig å undersøke eller handle på. Helseproblemstillingen fungerer som et rammeverk for videre planlegging og beslutninger.

Den brukes i forskningsforslag, offentlige helse- og utviklingsprosjekter, og i evaluering av helsetiltak. En tydelig helseproblemstilling styrer utformingen av studiens spørsmål, datagrunnlag, metoder, og hvilke indikatorer som skal måles. Den hjelper også beslutningstakere å vurdere relevans, prioritering og ressursbruk.

En god helseproblemstilling inneholder typiske elementer: beskrivelse av problemet (hva som skjer, hvor, hvem som rammes), omfang og byrde (utbredelse, sykdomsbyrde, mortalitet), årsaks- og korrelasjonsfaktorer (biologiske, sosiale og miljømessige), konsekvenser for helse og samfunn, kunnskapsgap og behov for tiltak, samt mål og avgrensning av prosjektet. Ofte presenteres problemstillingen med forsknings- eller programmål og spørsmål.

Utviklingen av problemstillingen skjer vanligvis gjennom litteraturgjennomgang, interessentmedvirkning, dataanalyse, og vurderinger av etikk, jus og praktisk gjennomførbarhet. Målet er en tydelig og avgrenset formulering som er SMART (spesifikk, målbar, oppnåelig, relevant, tidsbestemt) og som kan måles gjennom oppfølging og evaluering.

Eksempel: “Problemstilling: høy forekomst av type 2-diabetes blant voksne 40–60 år i region X.” Tiltakene og evalueringen av dem avhenger av problemstillingen og dens indikatorer. Helseproblemstillingen er derfor en sentral føring i både forskning og helsetiltak og kan revideres etter ny evidens.