Friksjonsflate

Friksjonsflate er kontaktflaten mellom to legemer der friksjonskrefter virker. Den faktiske kontakten består av mikroskopiske asperiteter som griper inn i hverandre, slik at friksjon oppstår når det er eller prøver å bli beveget i forhold til hverandre. I statisk friksjon er friksjonskraften F_f ≤ μ_s N, der N er normalbelastningen og μ_s er statisk friksjonskoeffisient. Når glidning inntrer, er friksjonskraften F_f = μ_k N, med μ_k som den kinetiske (dynamiske) friksjonskoeffisienten, vanligvis lavere enn μ_s.

Friksjonens størrelse avhenger av materialene og overflatens ruhet, samt tilstedeværelse av smøring, temperatur og slitasje. I mange modeller for tørrfriksjon er friksjonskraften tilnærmet uavhengig av den tilsynelatende kontaktoverflaten og er i stedet proporsjonal med normalbelastningen. Den reelle kontaktoverflaten er liten i forhold til den tilsynelatende. Friksjonskoeffisientene μ_s og μ_k er material- og overflatesspesifikke og bestemmes empirisk.

Friksjonsflater har bred betydning i teknologi og natur. I maskineri og mellom glidende flater som bremsesystemer og roterende komponenter er friksjonen sentral for drift og slitasje. I geofysikken brukes begrepet friksjonsflate ofte om forkastningsflaten mellom bergarter som glir under jordskjelv, der friksjonen styrer hvor raskt eller plutselig slippe skjer. Reduksjon av friksjon oppnås blant annet gjennom smøring, forbedret overflatefinish eller valg av materialer, samt bruk av rullende kontakt i stedet for glidende kontakt.