Frekvensallokeringsplan

Frekvensallokeringsplan, eller frekvensallokeringsplanen, er et rammeverk som angir hvilke frekvensbånd som er tildelt hvilke radiofartøy eller tjenester i et land eller en region, samt hvilke tekniske betingelser som gjelder for bruken. Planen er en del av landets overordnede spektrumforvaltning og bygger på internasjonale avtaler samt nasjonal lovgivning.

Innholdet i en frekvensallokeringsplan omfatter normalt hvilke bånd som er tildelt tjenester som mobilkommunikasjon, fast- og bredbåndskommunikasjon, kringkasting, satellittkommunikasjon, luftfart, redning og offentlig sikkerhet, samt detaljer om tekniske vilkår. Dette inkluderer tillatte bruksområder, kanaloppdeling og regler for effekt, utstyr, støy og sammenhengende bruk. Planen legger også føringer for overgangs- og migrasjonsarbeid mot nye teknologier og mer effektive frekvensutnyttelser.

Prosessen rundt frekvensallokeringsplanen involverer vanligvis offentlig høring, vurdering av behov og konsekvenser, og beslutninger av nasjonal regulator. Den koordineres med internasjonale organer som ITU og regionale samarbeid (for eksempel CEPT), for å sikre samsvar og grenseoverskridende harmoni. Planen kan revideres regelmessig for å imøtekomme teknologiske endringer, nye tjenester og behov for effektiv spektrumbruk.

Praktisk sett fungerer frekvensallokeringsplanen som grunnlag for tildeling av lisenser, spektrumsauksjoner og regulering av bruk, og bidrar til å minimere interferens mellom tjenester samtidig som den muliggjør innovasjon og utvidelse av bredbåndstilbud og kommunikasjonsinfrastruktur.