Fosfatbindere virker ved å binde fosfat i tarminnholdet og dermed hindre absorpsjon. De tas vanligvis samtidig med måltider for å binde det fosfatet som tilføres kosten. Reduksjon av fosfat i blodet bidrar til å kontrollere sekundær hyperparatyreoidisme og knokkelproblemer knyttet til CKD. Behovet for binderen avhenger av fosfatnivåene, kostholdet og behandlingen av CKD.
Calciumbaserte bindere som calciumkarbonat og calciumacetat binder fosfat samtidig som de tilfører calcium, noe som kan være fordelaktig ved samtidig hypocalcemi, men gir risiko for hyperkalsemi og vascular kalsifikasjon ved langvarig bruk eller høy dose. Ikke-kalsiumbaserte bindere inkluderer sevelamer (hydroklorid eller karbonat), lanthanumkarbonat, og jernbaserte produkter som ferric citrate og sucroferric oxyhydroxide. Sevelamer har ingen calciumtilførsel og kan redusere LDL-kolesterol, men kan forårsake gastrointestinale bivirkninger og i noen tilfeller metabolsk acidose ved bruken av sevelamer HCl. Lanthanum og jernbaserte bindere har generelt få effekt på calcium, men kan akkumuleres i vev (lanthanum) eller påvirke jernstatus (ferric/ferrioxid). Aluminiumbaserte bindere har historisk vært brukt, men er i praksis unngått ved CKD på grunn av risiko for aluminiumforgiftning og ben-nervekomplikasjoner.
Fosfatbindere tas med måltider og tilpasses individuelt etter blodprøver. Dosering justeres basert på serumfosfat, og ofte også på serumkalsium, PTH og, ved jernbaserte produkter, järnnivåer. Videre overvåkes ernæringsstatus, interaksjoner med andre legemidler og gastrointestinale bivirkninger. Kontraindikasjoner inkluderer hyperkalcemi eller hyperkalciemi av andre årsaker (for calciumbaserte bindere), obstruksjon i tarmen og visse allergiske reaksjoner.