aluminiumforgiftning

Aluminiumforgiftning oppstår når kroppen får i seg eller akkumulerer mer aluminium enn den klarer å eliminere. Det kan være akutt eller kronisk og er sjeldent i befolkningen som helhet, men kan forekomme ved betydelig eksponering eller ved nedsatt nyrefunksjon.

Viktige kilder til aluminiumforgiftning inkluderer yrkeseksponering i gruve-, smelte- og støpeindustri der innånding av aluminiumstøv kan føre til toksisitet, samt medisinske behandlinger hos personer med nyresvikt. I slike pasienter har aluminiumsbaserte fosfatbindere eller forurensede dialysetilførsel og dialysemateriell tidligere vært kjente risikofaktorer. Generelt har vanlige daglige kilder som innhold i kokekar eller kosmetikk lav absorpsjon og er lite sannsynlig å forårsake toksisitet hos friske personer.

Mekanismen innebærer at aluminium ikke er essensielt for menneskekroppen og i stor grad skilles ut gjennom nyrene. Ved nedsatt nyrefunksjon kan aluminium akkumuleres i beinvev og hjerne, noe som kan gi toksiske effekter over tid. Kronisk toksisitet kan påvirke nervesystemet og beindelen, og føre til kavting av kalsium og osteomalasi, samt anemi. Symptomer ved akutt eksponering kan være kvalme, oppkast og magesmerter, mens kronisk toksisitet kan gi forvirring, endret mental status, tremor og bindevevsforandringer.

Diagnose baseres på klinisk presentasjon, eksponeringhistorie og måling av aluminium i blod eller urin, ofte i sammenheng med nyrefunksjon. Behandling er primært å fjerne kilden til aluminium og støttebehandling; i alvorlige tilfeller kan chelatorer som desferrioxamin (deferoxamin) vurderes og dialyse kan redusere kroppens aluminiumnivåer. Forebygging fokuserer på å begrense eksponering, spesielt hos pasienter med nyresvikt, og å bruke aluminiumfrie produkter og sikker vannkvalitet i dialyse.