Fluorforbindelser

Fluorforbindelser er kjemiske forbindelser som inneholder fluor, ofte i form av fluorid- eller fluoromer. De deles inn i uorganiske fluorider og organiske fluorforbindelser.

Uorganiske fluorider inkluderer salter som natriumfluorid (NaF) og kaliumfluorid (KF), samt hydrogenfluorid (HF). NaF brukes i tannlegeprodukter og som korrosjonsbestandige midler; HF er en svært korroderende syre og må håndteres med strenge sikkerhetsrutiner.

Organiske fluorforbindelser har minst én karbon–fluorbinding (C–F). Slike bindinger gir høy kjemisk stabilitet og ofte lave smelte- og kokepunkter for mange av de lettere forbindelsene, eller de finnes i fluoropolymere som polytetrafluoretylen (PTFE). Organiske fluorforbindelser brukes i medisiner, jordbrukskemikalier og som komponenter i kjølemedier og elektronikk. En viktig gruppe er per- og polyfluorerte stoffer (PFAS), der fluor har erstattet mange hydrogenatomer. PFAS er svært stabile og kan akkumuleres i miljø og biologisk materiale; de brukes i brannslukningsskum, belegninger og tekstiler, men har vært knyttet til helse- og miljøproblemer og er gjenstand for regulering i flere land.

Fluorforbindelser er viktige i industrien for egenskaper som varme- og kjemikaliebestandighet, lave friksjonskoeffisienter og elektrisk isolasjon. Sikker håndtering varierer etter type: HF og andre fluorforbindelser kan være skadelige eller korroderende. Avfall må behandles i samsvar med forskrifter for å redusere spredning i miljøet.

Historisk ble fluor introdusert i kjemien da Moissan isolerte fluor i 1886. Fluor forekommer naturlig i mineralet fluorspar (CaF2).