Fettløseligheten

Fettløseligheten, eller lipophilitet, er egenskapen ved et molekyl som beskriver hvor lett det løser seg i fettaktige medier i forhold til vann. Den er sentral i kjemi, farmakologi og miljøvitenskap fordi den påvirker hvordan et stoff fordeler seg mellom ulike fasier og hvordan det beveger seg i biologiske og miljømessige systemer.

Den vanligste målestokken er partitionkoeffisienten mellom oktanol og vann (Kow) og dens log-transform, logP. For ioniserte stoffer brukes logD ved et bestemt pH, siden ionisering endrer oppførselen i fett og vann. Høye verdier indikerer stor fettløselighet, ofte ledsaget av lav vannløselighet, mens små verdier tyder på polar eller vannløselig natur.

Betydning og konsekvenser: I legemidler påvirker fettløselighet absorpsjon, distribusjon og metabolisme. Moderat til høy lipofili gir ofte bedre membranpermeabilitet og oral biotilgjengelighet, men kan redusere vannløseligheten og øke risiko for plasma proteinbinding, vevgjennomtrengning og metabolisk nedbrytning. Forholdet mellom lipofili og vannløselighet må balanseres i legemiddelutvikling, ofte med referanse til prinsipper som Lipinski’s rule of five som antyder at for mye lipofili kan være ugunstig.

Miljøaspekt: Økt fettløselighet knyttes til bioakkumulering i organismer og sorpsjon til sedimenter og jord, noe som påvirker miljøfremmede stoffers langsiktige effekter.

Målemetoder og modifikasjoner: I praksis kan fettløselighet estimeres ved shake-flask-metoden, HPLC-basert tilnærming eller beregnede modeller. Ved legemidler tilpasses lipofili gjennom kjemisk design for å oppnå ønsket balanse mellom løselighet og permeabilitet.