Feilkorrigering

Feilkorrigering er prosesser som oppdager og retter feil som oppstår i overføring, lagring eller bearbeiding av informasjon. Hovedideen er å legge til redundans slik at feil som oppstår i kanaler eller lagringsmedier kan identifiseres og rettes opp uten ny overføring. Systemer som bruker feilkorrigering kan også kombinere feiloppdagelse med korrigering og kontrollmekanismer.

I praksis deles feilkorrigering ofte inn i to komponenter: feiloppdagelse og feilretting. Paritetsbiter, checksums og CRC brukes primært til oppdagelse av feil, mens ulike feilkorrigeringskoder brukes til å rette feil. Eksempler inkluderer Hamming-koder, Reed-Solomon-koder og LDPC-koder. Hamming-koder kan korrigere enkeltfeil, Reed-Solomon håndterer ofte burst-feil og brukes på optiske medier og visse flashminne, mens LDPC-koder er populære i moderne høyhastighets kommunikasjons- og lagringssystemer.

Anvendelser omfatter dataoverføring og lagring: FEC øker påliteligheten i satellittkommunikasjon, fibernettet, Wi-Fi og mobilkommunikasjon; i lagringssektoren beskytter ECC-minne og RAID-systemer data mot korrupthet; optiske medier og visse kodesystemer som QR-koder benytter innebygde retting for å lette lesing.

Fordeler inkluderer høyere pålitelighet og mulighet for lavere gjentakelsestrafikk, men kostnader i form av overhead, beregningskompleksitet og litt økt latency.

Historisk ble de grunnleggende prinsippene utviklet på midten av 1900-tallet, med Hamming-koden som en tidlig milepæl, fulgt av Reed-Solomon og senere effektive koder som LDPC. Begrepet brukes i norsk teknisk språk for å beskrive metoder som beskytter mot og retter feil i data og kommunikasjon.